|
25.2.2010 Årsmøte i Fjære Historielag.
Årsmøte ble avholdt i Sanitetens lokaler på Fevik. Fremmøte var noe dårligere (26 personer) enn vanlig, men snø, kulde, vind og ikke minst OL må nok ta mesteparten av skylden for det.
Avtroppende formann Tor Liene ønsket alle velkommen, og gikk kort igjennom det som hadde skjedd i løpet av året. Spesielt ble det lagt vekt på de to store boksprosjekter som ble fullført i 2009; Per Assevs bygdebok om Frivold og Per Soots ”Stedsnavn i Fjære”.
Valgkomiteens formann, Arnold Bjørklund leste opp komiteens forslag til nytt styre. Det ble anført at alle posisjoner unntatt formann var i havn. Det nye styret fikk fullmakt av Årsmøtet til selv å velge formann etter at det er konstituert.
Det påfølgende valg fikk dette resultat:
Styremedlemmer: Anne Førde Ekra (ny), Øivind Berntsen (ny), Finn F.Erichsen, Einar Erlandsen og Jarl Vidar Erichsen (ny).
Varamenn: Ester Bie Broegård (ny), Kåre Alf Thygesen (ny), Torunn Birkenes (ny) og Tor Liene (ny).
Det ble delt ut blomster til de som nå går ut av styret, og Tor Liene fikk en spesiell takk for hans formidable innsats som formann de siste åtte årene.
Kveldens høydepunkt sto Finn F. Erichsen for som holdt et engasjerende foredrag om stålbarken Lingard, fra bygg til opphugging.
Her følger et utdrag av foredraget:
Stålbarken Lingard ble bygget på Fevig Jernskibsbyggeri i 1892 etter tegninger av søsterskipet Eos. Det spesielle med dette skipet, er at ble bygget på spekulasjon, da ordreboken var tom. Skipet ble fullfinansiert etter hvert og overtatt av en reder fra Lyngør. Rederen bestemte at navnet på skipet skulle være Lingard, oppkalt etter Lyngør som i vikingtiden hette Lungardir.
Stålbarken Lingard hadde et eventyrlig og langt liv, hun seilte på fjerne strøk, passerte hornet for nord og sørgående og lastet og losset på de mest eksotiske steder. I en periode omkring 1. Verdenskrig, , hvor hun ble solgt til Australske redere, ble hun omdøpt til Wathara, men fikk siden sitt opprinnelige navn tilbake idet hun ble overtatt av svensk reder Gustav Eriksen i Mariehamn.
I 1935 kolliderte hun med steamskipet 3000 tonneren Gerd, med følge at steamskipet gikk ned med hele mannskapet.. Etter kollisjonen var hun sterkt ramponert og ble vraket. Da kom Norsk seilskuteklubb med Fred A. Fredhøi inn i bildet og etter en landsomfattende pengeinnsamling og støtte fra HM Kongen og Kronprinsen, ble hun satt i full stand igjen. Under ”VI KAN”-utstillingen i Oslo i 1938-39 var hun det store trekkplaster og var et stolt syn der hun lå ved Hjorteneskaia.
Så kom krigen, og tyskerne rekvirerte henne til sitt bruk; transport av festningsmateriell langs kysten. Ved slutten av krigen var hun glemt, men ikke av Fredhøi. Skroget var gjemt og tidligere var deler av innredning lagret og tatt vare på. Etter krigen prøvde man å få Sjøfartsmuseet med på en restaurering, men enden på dette var at sjøfartsmuseet overtok skrog og solgte hette til opphugging i Stavange. På toppen av det hele beholdt Sjøfartsmuseet pengene. (Deler av innredning etc forefinnes i dag på Sjøfartsmuseet).
Ifølge Dagbladet fra den tid, satte det Sjøfartsmuseet i underlig og dårlig lys, og ble av direktør Molaug betegnet som et av de mørkeste kapitler museets historie.
|